top of page

Teknologidrevet utvidelse av arbeidstid
Schoellbauer, Hartner-Tiefenthaler og Kelliher (2023)
En forenklet tolkning og sammendrag

Den vitenskapelige artikkelen 'Strain, loss of time, or even gain: A systematic review of technology-based work extending and its ambiguous impact on wellbeing, considering its frequency and duration', forfattet av Schoellbauer, Hartner-Tiefenthaler og Kelliher og publisert i Frontiers in Psychology i 2023, gir en omfattende analyse basert på en systematisk gjennomgang av forskning utført på feltet. I analysen inngår resultater fra 78 forskjellige empiriske studier som samlet har inkludert 124,840 deltakere.

Gjennomgangen tar for seg hvordan frekvensen og varigheten av teknologibasert arbeidsutvidelse – arbeid utenfor den fastsatte arbeidstiden som er støttet av teknologi – kan påvirke arbeidstakeres mentale og fysiske helse på ulike måter. Resultatene fra studien gir nyttig innsikt i hvordan slike arbeidsformer påvirker velværet og peker på potensielle områder for videre forskning innenfor dette feltet.

Denne systematiske gjennomgangen av vitenskapelig litteratur om TASW viser at slikt arbeid har varierende konsekvenser for ansatte. En av de viktigste negative effektene er utfordringer med psykologisk distansering fra arbeidet. Psykologisk distansering refererer til evnen til å mentalt skille seg fra tanker om og oppgaver relatert til jobben etter arbeidstid. Dette er viktig for å kunne hvile og restituere seg. Forskningen indikerer at TASW kan gjøre det vanskeligere å oppnå denne distanseringen, noe som kan føre til dårligere søvnkvalitet og en følelse av konstant press.

Når det gjelder hyppigheten av TASW, viser studien at det er knyttet til økt stress og psykologisk belastning. Hyppige forstyrrelser i privatlivet, slik som konstant sjekking av jobb-e-post eller medbrakte arbeidsoppgaver hjem, kan resultere i stressreaksjoner som irritasjon, frustrasjon og utmattelse. Disse reaksjonene kan over tid utvikle seg til kroniske helseproblemer, inkludert psykosomatiske plager som muskel- og skjelettplager, hodepine og magesmerter. I tillegg kan det å stadig balansere kravene fra arbeidet med privatlivet føre til sosiale utfordringer, hvor arbeidstakere opplever større konflikter mellom arbeid og fritid, noe som videre kan påvirke individets sosiale velvære og livstilfredshet negativt.

Angående varigheten av teknologistøttet tilleggsarbeid TASW antyder studien at lengre perioder med fokusert arbeid kan ha visse positive effekter, som økt læring og problemløsningsevne. Disse gevinstene omfatter muligheten for kognitiv utvikling og psykologisk berikelse gjennom engasjerende arbeidsoppgaver som krever dyptgående fokus. Imidlertid er det viktig å merke seg at fordelene ikke nødvendigvis er universelle. Bevisene på disse positive sammenhengene er begrensede og kan variere basert på individuelle faktorer og arbeidssituasjoner.

Selv om noen arbeidstakere kan oppleve økt jobbtilfredshet og prestasjon, må organisasjoner og ansatte balansere disse potensielle fordelene med behovet for hvile og restitusjon. Uten en balansert tilnærming kan de positive aspektene ved TASW raskt overskygges av negative konsekvenser, som forringet søvnkvalitet og utfordringer med å oppnå psykologisk distansering fra arbeidet etter arbeidstid.

Studien konkluderer med at arbeidsgivere bør begrense omfanget av TASW for å ivareta de ansattes velvære. Det er essensielt med en bevisst og moderert tilnærming til TSAW for å maksimere de potensielle fordelene, samtidig som man ivaretar den enkeltes helse og arbeidslivets generelle velbefinnende. Individuelle forskjeller i opplevelsen av TASW må anerkjennes, og gjennomgangen av forskning viser at slikt arbeid kan føre til utfordringer med psykologisk distansering fra arbeidet i perioder som skulle vært avsatt til restitusjon.

Det er behov for mer forskning på hvordan ulike aspekter ved TASW påvirker evnen til psykologisk distansering fra arbeid. Strategier for å styrke denne evnen hos ansatte er viktig for deres helse og velvære.

Referanse:
Schoellbauer, J., Hartner-Tiefenthaler, M., & Kelliher, C. (2023). Strain, loss of time, or even gain? A systematic review of technology-based work extending and its ambiguous impact on wellbeing, considering its frequency and duration. Frontiers in Psychology, 14, 1175641. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2023.1175641

Forfatternes
Råd og anbefalinger

1. Organisasjoner bør sikre at arbeidstakere verken føler implisitt eller eksplisitt press til å forlenge arbeidet inn i privatlivet ved å klargjøre at de ikke forventes å sjekke e-poster, ta samtaler fra kolleger eller overordnede, eller utføre arbeidsoppgaver utenfor arbeidstiden​​.

2. Hvis organisasjoner likevel forventer at ansatte noen ganger skal forlenge sitt arbeid, bør slike anledninger holdes til et minimum og regnes som vanlig arbeidstid eller beredskapsarbeid​​.

3. Organisasjoner bør vurdere å kompensere arbeidstakere for ekstra tid de jobber. Dersom arbeidstakerne mottar tidskompensasjon for arbeidsforlengelse, kan det dempe effekten av tap av privat tid, mens monetær kompensasjon ville være en moralsk korrekt tilnærming​​.

4. Forskning viser at vedvarende arbeidsforlengelse potensielt kan hjelpe arbeidstakere å oppnå kognitive ressurser og dermed velvære, fordi denne atferden utløser en læringsprosess. Men organisasjoner bør tolke dette funnet med stor forsiktighet og finne måter å tilby arbeidstakere tid innenfor arbeidstiden til å håndtere oppgaver dyptgående over en periode​​.

5. Arbeidet (og tiden det tar) bør organiseres på en slik måte at uavbrutte arbeidsaktiviteter også kan oppleves innenfor betalt arbeidstid, slik at arbeidstakere kan dra nytte av dyp fokus på arbeidsoppgaver og oppnå kognitive ressurser som hjelper dem å blomstre uten å måtte ofre privat tid som også trengs for å komme seg etter vanlig arbeidsinnsats​​.

Referanse:

Schoellbauer, J., Hartner-Tiefenthaler, M., & Kelliher, C. (2023). Strain, loss of time, or even gain? A systematic review of technology-based work extending and its ambiguous impact on wellbeing, considering its frequency and duration. Frontiers in Psychology, 14, 1175641. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2023.1175641

bottom of page